Mitt arbeid handler mye om om død og tap av nære relasjoner. Rusproblematikken og overdosestatistikk er temaer som naturlig fanget min interesse da jeg som 14 åring opplevde at min søster på 16 år døde av en overdose heroin.  Tallet er ofte en visuell inngangsport til mine arbeider og representerer ulike statistikker i Norge.

Jeg har bodd i blokk hele barne- og ungdomstiden min. Noe som jeg tror har preget meg i hvordan jeg ser på andre mennesker. I barneårene brukte jeg mye tid på å se på naboene, lytte gjennom veggene og kjenne på de ulike luktene som seg ut av leilighetene.
Jeg følte at jeg kjente naboene mer på lukt og lyd enn noe annet. Det var sjelden noen av leilighetene skiftet eiere, det gjorde at blokken fikk en ytre ramme av konstanthet. Det bidro også til at jeg hadde god tid til å observere den enkelte. Noe som igjen førte til en eller annen familiær følelse overfor de andre beboerne.
Jeg tror denne erfaringen har vært med på å fange min interesse for det jeg jobber med som kunstner i dag. I opplevelsen med naboene var det veggene som fjernet meg fra direkte berøring, men jeg kunne allikevel sanse den personen som var bak.
Veggene mellom leilighetene var distansen til luktene og stemmene som jeg oppfattet som nært.

Hvis jeg hopper ut av barndommen og drar interessen for distanse/ nærhet med meg inn i mitt kunstnerskap, er tallet det som representerer veggen i blokka og stemmene og luktene det som representerer historiene bak tallene.   

Det handler om å få tilgang til det personlige. Bak den upersonlige fasaden eller i den anonyme strukturen. Tall gir distanse, tall er hverdagslige, tall brukes i ulike strukturer for å ha oversikt over hva som skjer i et samfunn. Tall blir som regel forbundet med noe som er navnløst eller upersonlig.

Hvis jeg tenker enda videre ønsker jeg å se på tallene i arbeidet mitt som en vegg som er transparent.
Jeg ønsker ikke å fjerne den upersonlige karakteren tallet har, men tenker at de blir liggende mer som et lag foran den mer personlige tilnærmingen. Det samme vi oppnår når vi ser noen gjennom en glassrute. Hva oppstår når man for eksempel ser et spedbarn gjennom en kuvøse eller har en samtale med en innsatt gjennom et sikringsglass.


Tid og tall henger sammen og preger store deler av mitt arbeid.
Sorg kan ikke bevege på seg hvis man ikke tillater at det tar tid å flytte seg fra et mentalt rom til et annet. Savnet av den tapte fremkalles i ulike tider og rom. Jeg tror at man underbevisst noterer seg et fravær av en person som burde være tilstede så mange ganger det trengs for å kunne godta fraværet. Jeg føler at tallet er sterkt tilstede i hele sorgprosessen, den har en begynnelse og da er det naturlig at man venter en slutt. Tiden i denne fasen kan handle om å fungere fra time til time eller fra en dag til en annen. Oppfattelse av tid i forhold til reel tid tror jeg for de fleste oppleves ganske merkelig i en sorgfase. En beskrivelse jeg har fått er at det å sørge er som å være i et akvarium. Vannet forsinker dine egne bevegelser samtidig som du ser de andre bevege seg i faktisk tid.