I det første verket jeg lagde med død og overdosestatistikk som tema, skar jeg ut tall i isolitt, sparklet og malte de hvite. Det så ut som de var støpt i gips eller porselen. Tallet var 3842 og viste hvor mange som hadde dødd av overdose i Norge de siste 25 årene.
Jeg har vist arbeidet på skolegalleriet og Rådhusgalleriet i Oslo. Når tallene er hengt opp på veggen måler de til sammen ca 0.70 m x 2.5 m, dybde ca 0.20 m. Verket har også en tilhørende bok der det står litt om arbeidet og at betrakteren har anledning til å skrive ned navn i boken. Navn på personer de har kjent som har dødd av overdose.

Når jeg arbeidet med dette verket hadde jeg mange tanker om de etterlatte. Jeg hadde også mange samtaler med pårørende i denne tiden. Vi snakket sammen uten at noe ble tatt opp eller nedskrevet. Jeg ønsket ikke at det skulle virke som et intervju, bare en samtale. Tall ble ofte nevnt av de pårørende når vi snakket sammen. De hadde en følelse av at den avdøde fort ble et tall i en statistikk. De følte at rommet for å sørge av en eller annen grunn var mindre enn om dødsårsaken hadde vært noe annet. Om dette er reelt eller om det gjenspeiler sårhet i en sorgfase er vanskelig å si. Det jeg tror er at det følger med mye skam og følelser som handler utilstrekkelighet. Av ren utmattelse gjør også mange pårørende et valg der de kutter kontakten med misbrukeren. Å kutte kontakten vil for de fleste bare skje fysisk, den mentale påkjenningen er like fullt tilstede.